Dette ble startet av en gutt fra Tanzania, Afrika, som ble inspirert av en kopp melk. Det som følger er historien fortalt meg av den unge gutten som nå er kjent som far Stephen Mosha: "Et glass melk som brøt tradisjonelle regler inspirerte hjertet mitt og skapte sakte min filosofi og kjærlighet til å hjelpe andre. I min kultur er det en regel som sier noe sånt som dette: 'Kua tilhører mannen, men melken tilhører kvinnen.' I følge denne regelen er det kvinnen som melker kua og kontrollerer melken. Derfor, hvis en mann trenger melk å drikke, må han be sin kone om det. Under ingen omstendigheter skal en mann ta seg friheten til å ta sin kones vakt, rist den og hell ut melk for seg selv eller for en annen.Dette er ensbetydende med en fornærmelse mot hans kone og går ikke ustraffet.

​

En dag var mamma ute og klippet gress til dyrene våre og faren min var hjemme. En nabo kom inn og ba min far om et glass melk til seg selv og barnet sitt som ikke hadde det bra. Jeg tror at barnet ikke hadde spist noe forrige natt eller den morgenen. I følge kulturreglene hadde faren min to alternativer: ett, be kvinnen vente på at mamma skulle komme tilbake og gi henne melken. Eller send bud til moren min om å komme og gi henne melken. Men til min overraskelse ringte faren meg og ba meg gi ham et glass. Han ristet vakten, helte melk og ga den til kvinnen. Se, faren min brøt de kulturelle reglene og forlot meg sjokkert og lurte på hva som ville skje når mamma kommer tilbake!

​

Men det var ikke alt. Denne naboen hadde vært på kant med familien min. De hadde gjort noen ganske dårlige ting mot familien min og spesielt mot min far. Så i menneskelige termer forventet jeg at faren min skulle benytte denne muligheten til å nekte å hjelpe, eller ta den kulturelle unnskyldningen og vente på at mamma skulle komme tilbake eller til og med sende bud etter henne. For å krone det hele, mens faren min helte melken sa han til oss, barna hans: 'Dere trenger kanskje denne melken, men denne kvinnen trenger den mer enn dere. Du kan være sulten. Så ga han bort det vi ville ha tatt. Etter at kvinnen hadde gått, sa min far til oss: 'Når noen er i nød, må du alltid hjelpe, selv om det er din fiende.' Det melkeglasset gitt til kvinnen i nød brøt de tradisjonelle reglene og inspirerte livet mitt."

​

Etter hvert som hans dedikasjon til folket vokste, vokste også hans tro, og han forfulgte en karriere som prest. Han ankom USA i 2004 for å søke hjelp til å bygge en klinikk tilbake i Mkuranga (Tanzania). Han ble med i et prestegjeld som tjente Ossining-samfunnet. På den tiden drev jeg en god restaurant på Manhattan der eieren av kokken Ian ba om kunsten min på veggene sine. En dag en herremann ved navn Joe "Giuseppe" Provenzano (arkitekt) spiste middag i restauranten og spurte en kelner om kunstneren som hadde sitt verk vist på veggene. Servitøren  eskorterte meg til bordet og jeg presenterte meg selv. Vi avtalte et møte på hjemmekontoret hans. Da jeg kom så jeg en bok på bordet hans som jeg så for uker siden i en bokhandel. Jeg nevnte det, og han kom tilbake med "Ja, arbeidet mitt er i den boken," som virket som en merkelig tilfeldighet. En annen dag ringte han meg og ba om at jeg skulle følge ham til et møte i Ossining, NY. Da jeg spurte hvilken rolle jeg skal spille i møtet, svarte han ganske enkelt "Jeg er ikke sikker, jeg føler bare at du må være der."

​

Joe hentet meg og vi kjørte til Ossining, hvor jeg møtte far Stephen Mosha for første gang. Vi satt og snakket over en god kopp te i spisesalen. Under møtet lyttet jeg til ordvekslingen til far Mosha nevnte at han trengte et helsesenter hjemme for å hjelpe folket sitt. Jeg var kjent med trinnene for å starte en ideell organisasjon og fortalte dem. Far Mosha spurte så om vi ville hjelpe ham med å nå dette målet. Jeg ble overrasket og spurte «Du vil gjerne  jeg skal gjøre hva igjen?" Jeg nøler med overraskelse, jeg ble bare aldri bedt om å hjelpe til med et så stort ønske. Men jeg ga et løfte om å hjelpe ham. Mitt løfte til ham ble gitt fra en person til en annen, ikke fordi han hadde på seg en prestekrage. Mens vi fortsatte til samtalen, kunne jeg føle hans milde sjel og ydmyke natur. Jeg kunne føle hans følsomhet og behov for at dette skulle finne sted. Grunnen til at jeg var der var klar.

​

På et år siden vi møttes, forlot Joe landet permanent for å jobbe  hans strålende karriere. I løpet av få år skaffet vi oss noen få dekar land fritt og rent fra myndighetene og enhver kirkelig tilknytning. Joe og jeg bestemte oss for å hjelpe til med å gi ham en landsby i stedet for bare en klinikk siden vi har blitt velsignet med størrelsen på landet. Jeg ante ikke da jeg først ga dette løftet om at det skulle vise seg å vokse til denne kapasiteten. Jeg måtte komme med en plan og jeg utdannet meg innen ulike utviklingsområder, men jeg kjente ingen spesialist eller  personer som kan hjelpe på dette tidspunktet. Jeg ba verden om å veilede og introdusere meg for de som skulle være en del av denne reisen for å bidra til å endre livene til de tusenvis som kommer.

​

Tid og tålmodighet har ført meg til disse flotte individene som nå er en del av et fantastisk team som har gitt sin tid, ekspertise, hjerter, hengivenhet og kjærlighet til en større sak enn sin egen. Hvor ofte kan man si at de er en del av et livsforandrende prosjekt som vil redde så mange liv. Nå har du muligheten til å være en del av den store bevegelsen for å hjelpe livene til de som ikke har midler eller ikke kan hjelpe seg selv.

​

Det er vårt ansvar som mennesker å strekke ut en hjelpende hånd når vi kan og minne andre om kraften i TRO, HÅP og KJÆRLIGHET.