Carolina
Et liv, en drøm, en inspirasjon
Jeg møtte denne ekstraordinære unge jenta som heter Carolina på Brooklyn Hospital Center da jeg meldte meg frivillig til å undervise i kunst for kreftrammede barn. På denne dagen fikk jeg barna til å male drømmene sine. Mens jeg gikk forbi, hørte jeg Carolina si: "Jeg håper jeg lever lenge nok til å se pyramidene i Egypt". Hjertet mitt knuste da jeg hørte et barn si disse ordene. Til tross for sin situasjon klarte hun alltid å hjelpe barn rundt seg. Jeg lovet meg selv at så lenge jeg lever, ville jeg gjøre alt som står i min makt for å se at denne drømmen hennes går i oppfyllelse.
I flere måneder ville jeg skrive til alle talkshowene for å se om noen ville lufte historien hennes. Med hjelp fra en venn fikk jeg en telefon fra Univision, Channel 41, et International Latin News Program. Jeg kunne endelig lufte historien hennes. Jeg ringte den kvelden for å informere Carolina og familien hennes om de gode nyhetene. I stedet ble jeg informert om at hun gikk bort for noen måneder siden. Den livløse kroppen min sto der mens jeg var på jobb. Tårene rant nedover ansiktet mitt og viste ingen følelser. Jeg så og hørte ingen i minutter med i en mengde kunder. En del av sjelen min føltes revet bort da jeg hørte nyhetene. Jeg utviklet et kult vennskap med Carolina og moren hennes som førte til at jeg trodde at jeg ville bli informert om slike nyheter. Moren hennes informerte meg, og jeg kunne høre smerten hennes mens hun slet med å si klare setninger. Hun ba meg om unnskyldning for at hun ikke varslet meg. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å slippe sinnet mitt, vel vitende om at smertene hennes gikk dypere enn noe jeg noen gang kunne ha forestilt meg. Så lurte jeg på om innsatsen min var kort eller kunne jeg ha gjort mer. Var jeg for sent ute?
Siden den gang startet jeg et fond til hennes ære ved Brooklyn Hospital kalt et Child Life Fund. Jeg holdt innsamlinger og solgte kunstverk for å sikre at barna som går til behandling kan ha kunstutstyr for å skape drømmene sine.
Jeg fikk så mye styrke og motivasjon fra Carolinas avgang. Det tapte livet er en del av prosessen, men for et barn som kjenner og møter sin skjebne med så mye mot, kan det bare komme fra kraften til kjærligheten hun har til seg selv og vite verdien av å leve med tro og erkjenne dens kraft. Jeg vil for alltid være takknemlig for livet hennes og alt hun ga meg. Hun er en del av den jeg har blitt og vil forbli hos meg til jeg puster ut mitt siste åndedrag. Hvert liv betyr noe, ingen mer enn den andre, alle likeverdige, alle begravet uten liv, døden diskriminerer ikke, det gjør vi.
Få ditt til å telle!